«En fabelaktig bil – rett og slett.

Ikke bare er den en mester i terrenget, den kjører også glimrende på vei.

Det dreier seg om den nye terrengbilen fra Mercedes-Benz, et firehjulsdrevet fantom som klarer stigninger brattere enn 80 prosent, som vader i vann, snø og gjørme uanstrengt og overlegent – og som attpåtil har et forseggjort og trivelig interiør.»

Nei, dette er ikke konklusjonen etter en test av Mercedes-Benz nye G-Class av 2018-årgang.

Det er innledningen til min testrapport i Alle Menn etter lanseringen av den aller første Mercedes-Benz Geländewagen (G-wagen) i februar 1979.

Det kunne sikkert like gjerne vært sagt om den nye modellen, selvsagt, men her snakker vi altså ur-Geländewagen.

Vi var et eller annet sted i Sør-Frankrike, og kjørte i hopp og kast over svaberg, knauser og kneiker så jord, lyng og småstein sto som en sky bak bilen.

Dette var moro – og det var noe nytt. Den gang kalte vi dette en terrengbil, begrepet SUV var ikke en gang påtenkt.

Moro er det også at dagens nye modell har fått et design som er nesten identisk med den aller første G-wagen fra 1979, i hvert fall ved første øyekast og sett utenfra.

Selvfølgelig er det et langt mer moderne karosseri, men visuelt er det interiøret som i sterkest grad skiller seg fra ur-modellen. Det er sofistikert personbil fra ende til annen, og mitt «forseggjorte og trivelige interiør» fra 1979 ser nå sørgelig utdatert ut.

Den nye modellen er vesentlig større enn den første. Bredden er øket med solide 180 mm, lengden med omtrent det samme. Bakkeklaringen er øket med 30 mm til 241 mm, mens høyden er omtrent som før – like under 2000 mm.

Det meste annet er også totalt fornyet og annerledes. Da bilen ble lansert første gang tidlig i 1979 kunne fabrikken by på fire motorer: Diesel med 72 eller 80 hk, bensin med 102 eller hele 160 hk.

Begge dieselmotorene hadde dreiemoment som en liten småbil-bensinmotor i dag – 137 eller 172 hk. Den største dieselen var den klassiske 5-sylindrete på 3,0 liter (300), mens den minste var den ikke mindre klassiske 2,4 literen (240). Toppfarten for disse to motorene var henholdsvis 120 og 123 km/t, mens de raskere bensinerne presterte 131 eller 150 km/t.

Hvor mye tingene har forandret seg på disse fire tiårene illustreres ellers godt ved at jeg skrev følgende om fartsressursene:

«Av de fire motorene som tilbys, var selvfølgelig 280 E-versjonen den virkelig morsomme. Bensininnsprøytning og 150 hester på 6 sylindre ga et absolutt interessant fraspark, selv om bilen ikke nettopp er noen pygmé, med en tomvekt på ca. 1960 kilo.»

I dag ville en slik ytelse på en sånn bil ikke blitt godkjent i det hele tatt!

Ja, slik så noen nøkkeldata ut den gangen…

Heller ikke ville jeg i dag ha kunnet leve med at servostyring var ekstra utstyr, for det var det. Bremsene var enkel 2-krets med tromler bak og – riktig nok – skiver foran. Det var selvsagt stiv aksel både foran og bak, og noe sånt som førerassistansesystemer var ikke en gang på tegnebrettet ennå.

Dagens nye modell er så spekket med slike systemer som tilgir, berger og avverger farlige situasjoner at man nesten bare behøver å møte opp til turen – resten fikser bilen.

Den gangen i 1970- og 1980-årene (for ikke å snakke om enda tidligere) måtte vi faktisk kjøre selv i ordets egentlige betydning – og selv redde oss ut av de farlige situasjonene vi av og til havnet i.

Og gjett om vi var imponert over den nye terrengbilen fra Mercedes, den gangen i 1979 – en samlet europeisk motorpresse geni-forklarte Stuttgart-giganten for den nye modellen!

Importøren meldte under lanseringen om en sannsynlig startpris på ca. 100 000 kroner for den nye modellen her i landet – en meget dyr bil den gangen.

Nå forteller Mercedes-Benz at startprisen for nye G-Class i Tyskland er like under 110 000 euro, eller omregnet til norske kroner: En snau million, noe som antyder et og annet om priser her i landet…

… og så fikk vi eget terrengbil-førerkort, da!